Da er vel i grunn tiden moden for å legge ut min rapport fra årets norgesmesterskap i Magic! Dette er mitt fjerde NM, så jeg kan vel kanskje ikke regnes som en fersking på Magicscenen i Norge lenger. Siden mitt første NM i 2006, da jeg var en casualorientert tass med diverse nettforumer som eneste forbindelse til en større Magicverden, er jeg blitt en konkurranseorientert tass på et lag der de andre spillerne har spilt på opptil flere Pro Tourer. Men trykket i den setningen ligger nok dessverre på «de andre»; for selv pleier jeg å ryke når det gjelder som mest, og i de to forrige NM-ene jeg spilte ('07 og '09) endte det i kvartfinalen. Så da jeg markerte Arcon-helga på kalenderen, tenkte jeg at «i år er det min tur!»

Forberedelsene til NM begynte så snart Andreas Nordahl var ferdig med eksamenene sine. Jeg er slett ingen constructedspiller, så jeg trenger ham til å pushe på og hale meg ut av limitedkøene på Modo. I år var planen å dra sammen med ham og Mats Ellingsen til svenske og danske Nationals i Göteborg, som var helga før NM, for å spille i to PTQ-er. Delvis for å (naturligvis) forsøke å kvalifisere oss til Amsterdam, og delvis for å få erfaring før NM. Siden skulle vi tilbringe uka hos Andreas og bare game og ha ferie, og da skulle Steinar Nerhus joine oss.

Historien bak våre deckvalg er en hel episk beretning, som jeg neppe kommer til å kunne yte rettferdighet. Jeg skal likevel forsøke meg med denne lille charten her, som i forholdsvis korte trekk beskriver prosessen fram mot NM:



Jeg vet ikke hvor mye jeg skal skrive om turen til Sverige; men det var en fin tur og et flott arrangement – en slags liten Magickonvensjon der både svenske og danske Nationals fant sted samtidig, pluss et utall side-events, deriblant PTQ-ene jeg nevnte. Disse var noen av de største PTQ-ene i Skandinavia noensinne, der den første satt rekord med nesten 130 spillere. Foruten meg, Andreas og Mats tok også Tore Skålevik turen, og mens vi Next Level Bant-spillere skrotet ut med 4-3-drop, spilte Tore om topp 8 i nest siste runde, men ble senket av fire mulligans i spill to og tre.

På søndagen gikk det litt bedre for oss andre; jeg og Andreas gjorde topp 8, hvor jeg slo ham i 75-kortsmirror i kvartfinalen, før jeg spilte skrot men vant likevel mot Mythic i semien, men så tapte jeg mot Bushwhackerspilleren jeg hadde knust i swissen. Alltid litt bittert å tape i finalen, men når sant skal sies var jeg enda mer skuffet etter semifinalen, selv om jeg vant, fordi jeg spilte så dårlig. Etter å ha reflektert over det en stund på bussen hjemover, kom jeg fram til at jeg rett og slett har et stort konsentrasjonsproblem mot slutten av lange turneringer, som kan forklare hvorfor jeg har røket på målstreken så mange ganger. Jeg pratet litt med Andreas om det, og han rådet meg til å gjøre som ham: sitte ned, slappe av, høre på musikk mellom rundene. Det jeg fram til da alltid har gjort er: så snart jeg er ferdig med min runde, går jeg rundt til omtrent alle jeg kjenner, hører hvordan det har gått, hva de møtte, interessante spill, forteller om mitt spill, ser på uferdige matcher, diskuterer, casualgamer... Det er jo ikke rart jeg går tom, jeg har jo aldri sittet ned og tatt en pause! Dette var definitivt noe jeg tok inn over meg før NM.

De neste dagene ble vi joinet av Steinar «top 18-machine» Nerhus, og vi startet å spille en hel del med landdecken vi hadde «bestemt» oss for å spille. Vi tenkte decken var bra, og så lenge vi visste hva vi gjorde med den, burde det være et godt valg. Men resultatene var ganske skuffende; decken hadde ikke særlig god matchup mot hverken Jund eller Mythic, og Elspeth var generelt et ganske stort problem. Mulig vi rett og slett ikke spilte decken godt nok, men vi ga den i uansett opp. Så da endte vi opp med å spille forskjellige decker i stedet for å gå for samme lista. Mats var raskest med å reservere Mythicdecken, Andreas «ofret seg» og tok Jund, mens jeg og Steinar endte opp med Next Level Bant. Jeg var ikke forferdelig misfornøyd med det, siden jeg tross alt hadde kommet til en PTQ-finale helga før, men antall Mythicdecker i feltet var ikke lovende. Vi pøste på med vreder til sideboardet, men mot en forberedt Mythicspiller var ikke det engang godt nok til å snu matchupen, som rett og slett var begredelig.

Da dagen var kommet og årets artigste turnering (for det er jo det NM er) var i ferd med å starte, var jeg ennå ikke helt sikker på hvordan lista mi skulle se ut. Jeg er ingen særlig god constructedstrategist heller, så jeg kunne ikke egentlig respondere på hvordan fieldet så ut med noe sick tech, så jeg la til noen kort litt på impuls. Den fjerde Elspethen i main, slik Andreas anbefalte – kortet er jo tross alt muligens det beste i formatet, og å vinne Elspethkriger var utrolig viktig. I tillegg hev jeg inn en random utestet Baneslayer i board siden den sikkert var bra mot monorøde decker, som det virket som om det var en del av, og så tre Day of Judgment. Her er lista jeg endte opp med å spille, og jeg tror Steinar hadde så å si akkurat det samme:

Land (24):
4 Seaside Citadel
4 Celestial Colonnade
4 Misty Rainforest
3 Sunpetal Grove
1 Stirring Wildwood
5 Forest
2 Island
1 Plains

Creatures (23):
4 Vengevine
4 Wall of Omens
4 Noble Hierarch
2 Birds of Paradise
2 Sphinx of Lost Truths
2 Ranger of Eos
1 Scute Mob
4 Sea gate Oracle

Spells (13):
2 Oblivion Ring
3 Jace, the Mind Sculptor
4 Elspeth, Knight Errant
1 Bant Charm
2 Path to Exile
1 Gideon Jura

Sideboard (15):
2 Qasali Pridemage
1 Journey to Nowhere
1 Master of the Wild Hunt
3 Day of Judgment
1 Baneslayer Angel
2 Negate
2 Deprive
1 Bant Charm
2 Celestial Purge

Noen uker før NM hadde vi forventet et svært lite NM, siden det ikke virket som om noen steder utenfor Oslo hadde fått NM-kvalifiseringer, men da vi var på Arcon i dagene før turneringen, skjønte vi at det ikke var slik det hang sammen. Ikke bare hadde Bergen fått et utall kvaliker, men det var fem kvaliker i Oslo alene (inkludert LCQ-er) der åtte spillere hver ble invitert (bortsett fra i den aller siste), og det virket også som om de aller fleste ratinginviterte spillerne kom til å dukke opp. Og ganske riktig, vi ble møtt av rekordmange spillere, åttien i tallet, og blant dem var mange gamle storheter som Nitter, Nygaard, Nico, Wefald, Österberg, og så videre. Det kunne bli et overraskende tøft NM. Og da vi fikk se pairings for første runde, kunne det vel ikke bli særlig mer vrient, hm?

(PS: jeg gjorde ingen notater under NM, så om hukommelsen min ikke stemmer helt overens med det som faktisk skjedde: si gjerne ifra!)

Runde 1: Steinar Nerhus (Next Level Bant)
Heh, typisk. Nesten 75-card mirror mot playtest partner, det er jo slik det må gå. Vel, han vant terningkastet, og vant early game attrition så det sang. Han fikk Oblivion Ringet vekk min tidlige Elspeth og lagt sin egen, så han clogget opp bakken med uendelig mange vegger og Sea Gate Oracles mens han slo for masse i lufta med Elspeths jump-ability. Selv hadde jeg en Scute Mob som vokste og vokste, men kunne bare se på mens Colonnader og Ranger of Eos fløy over hodene deres. Det så kritisk ut for meg etter hvert, og jeg måtte chumpe med mine egne manlands og sånt, men så dro jeg inn i et eget Elspethsvar pluss min egen Elspeth, og plutselig var det jeg som var foran. En uforskammet stor Scute Mob fikk Angelic Blessing hver runde, så han ble tvunget til å chumpblokke vekk flyerene sine, en etter en. Og da han til slutt fikk fjernet Elspeth, satt jeg med en til på hånda, så jeg vant. Men jeg tror han kunne ha gjort livet enda litt surere for meg under gamen ved å angripe mer aggressivt med Colonnader; jeg tror jeg ville ha kommet for langt bak om han hadde gjort det. I game to trekker jeg countringer og Planeswalkere mens han drar niks, så det tok ikke så fryktelig lang tid. 2-0, 1-0 totalt.

Runde 2: Valemon Sending (Jund)
Valemon var et ukjent ansikt for meg, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente. Men så snart han spilte Savage Lands mot meg ble jeg i ganske godt humør, siden Next Level Bant vanligvis skal knuse Jund. Jeg husker ikke så grådig mye fra noen av spillene, annet enn at jeg spilte et par Vengeviner og at han var litt manafloodet. Og det er vanligvis godt nok... 2-0, 2-0 totalt.

Runde 3: Nicholas Tidemann (Jund)
Woo, feature match! For real. En ny greie i år var nemlig at vi hadde «feature matcher», altså at vi ble flyttet fra det vanlige bordet til et litt ensomt bord vekk fra resten, slik at andre kunne komme og se på. Feature matcher inkluderer som regel passe godt kjente spillere som samtidig er godt oppe på standingsene, og det var jo litt stas å bli bedt om å «report to the feature match area», selv om det ikke føltes som en ordentlig sådan, i tillegg til at de ikke kunne uttale navnet mitt på hundre milliarder år. Uansett! Matchen var mot vår halvitalienske venn Tidemann, som spilte Jund, og som klagde og søt over at jeg hadde fått en bye og så videre. Jeg er ikke helt fantastisk glad i å la motstanderen få være underdog eller å ta seiere på forskudd, så jeg prøvde å la være å spille med. Men det var en veldig artig match der han tok ledelsen i game 1 med en haug med Bloodbraid Elves – nærmere bestemt tre – pluss Sarkhan the Mad. Jeg hadde ikke en dårlig draw eller noe, men av og til så er det ikke stort man kan gjøre mot inf Bloodbraids! Jeg mener å huske at han hadde en kjedelig draw i game 2, og i game 3 hadde jeg bare inf gas. Jeg var stuck på fire land og han hadde en helt ok draw, men hånda mi inneholdt typ Elspeth ganger to, Vengevine, Ranger, Sphinx, Bant Charm... så den tok jeg temmelig raskt. 2-1, 3-0 totalt.

Allright, jeg skal spille på bord 1 igjen! Ikke siden 2006 har jeg spilt på noe lavere bordnummer i NM, og jeg var definitivt klar for å fortsette statistikken med en bra draft her. Rise of the Eldrazi draft er et fantastisk flott format, og blått er endelig best igjen! Jeg er muligens den grådigste spilleren på denne siden av Sydpolen, og formater der countringer, card draw og fatties regjerer gjør meg glad. Min yndlingsarchetype er Grixis control, der man tar alt man ser av removal, Surreal Memoirs, Mnemonic Walls, plukker opp et par-tre win conditions (Sphinx Bone-Wand og Keening Stone er favorittene), hiver inn noen Ogre Sentries og Guard Gomazoas for å holde fortet, og slurpe seg hele veien til 3-0. Er man heldig, kan man til og med «gå av» med Surreal Memoir, Regress og Mnemonic Wall. Andre potensielle archetyper er G/u/b/r Greed med tokenproducers, removals, Shared Discoveries og noen svære idioter å rampe inn i; B/R/G ramp; B/R tokens; og levelerdecken. Det eneste jeg visste helt sikkert var at jeg elsket blått, og hatet hvitt.

På bord én var det en håndfull kjente spillere. Mats og Yngve Svalestuen var der, samt Vidar fra Trondheim, og så var det jo CF, Harald og Harding, og Oddbjørn Eggen. Jeg åpnet opp med et interessant valg med en gang, med en booster som hadde Narcolepsy og Kazandu Tuskcaller (pluss to andre gode grønne kort, Kozilek's Predator og Overgrown Battlement tror jeg). Jeg valgte å ta det mer fleksible kortet – Narcolepsy - og kunne med stor visshet vite at jeg sendte CF (som satt til venstre for meg) inn i grønt ved å sende ham Tuskcaller, så den umiddelbare planen var å gå enten Grixis eller levelers, og unngå grønt. Men jeg får massevis av grønne signaler fra høyre, så jeg blir nødt til å gå inn i grønt selv, og prøver så godt jeg kan å kutte det grønne slik at jeg kan få noe tilbake i pakke to. Så skjer ikke, men jeg får i det minste plukket opp et par fete removalspells (Corpsehatch, Domestication) som jeg greit kan splashe med opptil flere Growth Spasm, en Prisme og mer, og littegrann mer småtteri. Får noen seine Shared Discoveries som jeg har planer om å ta i bruk, så tokenprodusenter blir høyt prioritert. I tredje booster åpner jeg Awakening Zone! Det kunne nesten ikke vært bedre. Jeg sender Broodwarden og Kozilek's Predator, men sånn er det. Jeg blir tilsendt Artisan of Kozilek, og plutselig så er det mulig å vinne med decken. Jeg ender opp litt short on playables, men det er nå sånn det går når man ikke samarbeider godt nok med naboen.

Land (17)
8 Forest
5 Island
4 Swamp

Creatures (11)
1 Cadaver Imp
1 Ondu Giant
1 Stomper Cub
1 Artisan of Kozilek
1 Daggerback Basilisk
1 Zulaport Enforcer
1 Bramblesnap
1 Overgrown Battlement
2 Kozilek's Predator
1 Jaddi Lifestrider

Spells (12)
1 Domestication
2 Growth Spasm
1 Corpsehatch
1 Prophetic Prism
1 Ancient Stirrings
1 Shared Discovery
1 See Beyond
1 Pennon Blade
1 Awakening Zone
1 Narcolepsy
1 Regress

Ikke en spesielt imponerende deck, men jeg håpet på en 2-1, med mulighet for en 1-2. Jeg skulle hatt flere bomber, for akselerasjon hadde jeg plenty av.

Runde 4: Christian Flaaten (U/G Aggro)
«Deja vu!» sier CF i det vi setter oss ned. Det samme skjedde jo i fjor: vi var på pod en i første draft, og møtes i første runde. I fjor vant jeg med en ganske elendig draftdeck takket være en gruelig sinna Lorescale Coatl, og jeg hadde ikke noe imot en reprise (så langt det går an). I første gamet får jeg en Awakening Zone i spill mens han legger grønne og blå dorks. Han får slått meg til seks og lagt en Ulamog's Crusher, men jeg legger Artisan of Kozilek, som burde være bra nok til å vinne så lenge han ikke har Regress. Det har han ikke, så jeg får spist Crusher nesten gratis, og siden er det over ganske raskt. I game to legger han den 2/1 Merfolken som kikker på toppen pluss en Overgrown Battlement, mens jeg har en Daggerback Basilisk og en Stomper Cub. Han legger Broodwarden, som jeg Corpsehatcher, og sender gutta inn. Han legger en til, men har ikke noe mer gas å følge opp med, så etter noen få turer kommer jeg inn for lethal. 2-0 og 4-0 totalt.

Runde 5: Oddbjørn Eggen (B/R Walls?)
Oddbjørn hadde akkurat slått Mats, som var ganske skuffet over å ha tapt den matchen. Jeg var ikke sikker på hva han hadde, men jeg visste han hadde Manticoren og Guul Draz Assassin i alle fall. I game 1 gjør han en temmelig grov feil på sin tur 4 – jeg har en untappet Bramblesnap (ville ikke slåss inn i Goblin Siege-Runner) og en untappet spawn (etter Growth Spasm), og så Forked Bolter han Bramblesnap. Da kan jeg jo bare tappe begge gutta og pumpe ham nok, så det var det jeg gjorde. En Kozilek's Predator og noe greier senere er det game over, selv om han viste meg Guul Draz Assassin, som dukket opp for sent. I game 2 muller vi begge til seks med ham on the play, men han får turn 2 Assassin, og det er ikke stort jeg kan gjøre med det. Han mister tredje land drop, men treffer alle etter det, så jeg taper til slutt til to Vent Sentineler. Tredje gamet var ganske sykt. Han legger en turn 2 Assassin mens jeg har null gas, men han glemmer helt å slå med Assassinen sin, så jeg sparer seks skade før jeg Narcolepsier den. Men han kan jo fortsatt aktivere den i upkeepet, så jeg får ikke gjort stort. Han legger et par små gubber og begynner å beate, og så drar jeg Artisan of Kozilek, og en plan begynner å dukke opp. Jeg måtte bare pøse på med dudes fra hånda mi, inkludert Kozilek's Predator, og fortsette å hive dem ut slik at han ikke ville skyte spawnene mine. Og etter noen runder med å gi bort dyr gratis fikk jeg spilt Artisan of Kozilek og plukket opp Predator. Det hadde ikke han noe svar på, og da jeg Regresset blokkeren han siste turen, vant jeg. Phew! 2-1 og 5-0 totalt.

Runde 6: Øyvind Harding (U/W Control)
Jeg hadde hørt litt av hvert om Hardingen sin deck. Den var visstnok en forferdelig bra U/W levelerdeck, som i tillegg hadde Gideon. Jeg forventet å tape matchen, og var i grunn fornøyd uansett utfall. Naturligvis bonus å vinne, men jeg skulle ikke føle meg snurt om jeg gikk 2-1 med denne decken. Det var sånn «liksomfeaturematch» igjen (skulle hatt sånne ordentlige playmats!), noe som ikke var så rart i og med at vi var de to siste undefeateds i NM. Jeg valgte å starte, basert på informasjonen jeg hadde fått (vanligvis drawer jeg i limited), men jeg mullet til fem og hadde ingen mulighet, særlig ikke etter at han la Mammoth Umbra på Knight of Cliffhavenen som jeg hadde Domesticatet. Game to var mye mer interessant. Jeg hadde boardet inn to Leaf Arrow og en Naturalize, og jeg fikk både Awakening Zone og Pennon Blade i spill, som voldet ham mye hodebry. Han var også stuck på én plains (så han kunne ikke spille Gideon). Men til slutt, en runde eller to før det ville vært for sent, fikk han lagt den andre plainsen og Gideon, som kjøpte ham nok tid til å få Invoket meg ut. Jeg hadde Leaf Arrow til Dawnglare invokeren han hadde, så jeg trodde det skulle gå greit, men så la han en til, og jeg trakk ikke svar... 0-2 og 5-1 totalt.

Vel vel, kan ikke være for misfornøyd med det, selv om jeg brøt statistikken min (jeg startet 6-0 i de to forrige NM-ene mine). Fikk heller konse på å få inn en ordentlig draft #2... pod 1 i draft 2 var ganske bra: Harding, Oddbjørn og Yngve var der fortsatt, men nå var også Rickard Österberg, Eivind Nitter og Øystein Hasnes kommet til, og så André Moshølen. Jeg ble seatet mellom Oddbjørn og Yngve, og åpnet en booster med Hellion Eruption og Narcolepsy, og var ganske overbevist om at Yngve tok det jeg ikke tok. Jeg valgte Narcolepsy for consistency, og var klar for å samarbeide denne gangen. Jeg blir passet Joraga Treespeaker, og får så en tredjepick Artisan of Kozilek, som jeg slammer, men så skjer det mye rart. De neste boosterne har bare hvitt i seg og ikke noe grønt, men så plutselig får jeg en sjukt sein Pelakka Wurm og noen Ondu Giants. Jeg var virkelig all over the place her, men jeg liker nå det bedre enn å spille consistent decks med skrotkort i. Nå hadde jeg i det minste et temmelig høyt powerlevel.

Land (18)
6 Forest
5 Island
5 Plains
1 Mountain
1 Evolving Wilds

Creatures (11)
1 Mnemonic Wall
2 Ondu Giant
1 Joraga Treespeaker
1 Frostwind Invoker
1 Knight of Cliffhaven
1 Artisan of Kozilek
1 Caravan Escort
1 Pelakka Wurm
1 Deathless Angel
1 Makindi Griffin

Spells (11)
2 Narcolepsy
1 Ancient Stirrings
1 Regress
1 Dreamstone Hedron
1 Prophetic Prism
1 Naturalize
1 Smite
1 See Beyond
1 Oust
1 Staggershock

Jepp, det er maindeck Naturalize. Bedre enn det nittende landet, right? Særlig når jeg allerede i praksis har nitten land med Ancient Stirrings... Jeg var fryktelig misfornøyd med denne draften, og satt og ristet på hodet under hele deckbygginga. Oh well, fikk gjøre det beste ut av det...

Runde 7: Rickard Österberg (G/R/u Ramp)
Jeg møtte Rickard i forrige NM også, i en tilsvarende posisjon (jeg var X-1, men hadde en elendig draftdeck, men hans var omtrent like ille), og det virket som om det var en dag for gjentagelser da han sa (på svensk): «Vær så snill, si at det var pakkene som sugde!» og det var jeg helt enig i. Boosterne var fantastisk slappe, som selvfølgelig var grunnen til at jeg endte opp i fire farger og med maindeck Naturalize og sånn. Han gikk tur 1 Joraga Treespeaker, men fulgte opp med en Evolving Wilds, så han kunne ikke luppe den umiddelbart. Det gjorde han først turn 3, hvor han smalt på med en Spider Umbra i samme slengen, men jeg har Narcolepsy klar. Turn fire går jeg Ondu Giant, og så turn 5 Dreamstone Hedron, før Pelakka Wurm gjorde sin entré. Han Narcolepsiet ormen, men jeg Regresset den opp igjen, og da jeg Oustet Crusheren som han hadde hevet masse spawns til, plukket han opp korta. Game 2 var ganske insane. Jeg keepet en borderline hånd med 3 plains, Oust, Ondu Giant, Narcolepsy og Staggershock, og jeg bruker lang tid på å finne neste landet. I mellomtiden slår han med Bramblesnap og pumper med Battle Rampart, ikke den raskeste klokken akkurat, men Rampart truet med å sende ting inn helt plutselig. Men jeg drar landet jeg trengte til slutt, og da får jeg lagt Ondu Giant, jeg får stoppet en gubbe, jeg plukker opp Oust med Mnemonic Wall, og jeg får lagt Deathless Angel. Det ser i det hele tatt ganske bra ut, men så legger han Spawnsire of Ulamog (som jeg Narcolepsier) og så Splinter Twin på Jaddi Lifestrider, som gainer ham en milliard liv. Jeg Ouster den, og så gainer den sikkert tredve liv igjen når den kommer tilbake fra toppen. Knight of the Cliffhaven har joinet engelen og slår for ni i lufta i runden, men han er farlig nærme å «ultimate» Spawnsire, og da taper jeg om han har Emrakul i sideboardet sitt. Det har han ikke, han har bare Pathrazer of Ulamog og noen mindre imponerende Hand of Emrakuls, men han påpeker at han hadde vunnet om jeg hadde begynt å slåss med litt mer, siden han kunne gitt Pathrazer haste og slått for lethal. En skikkelig insane game, som jeg sikkert kunne ha dratt i land tidligere, men jeg spilte ganske suboptimalt. Jeg hadde nok slett ikke lykkes med å konservere energien min, så jeg var ganske trøtt og sliten på slutten. Menmen, 2-0 og 6-1 totalt! Ser jo bra ut dette!

Og det var slutten på dag en. Jeg var 6-1, Mats var 5-2 med en fantastisk draftdeck, mens Andreas var så å si utslått på 4-3 med en elendig deck omtrent uten win conditions. Men Steinar hadde det gått verst med; han var 2-5 etter å ha 0-3-et constructeddelen. Ganske kjipt...

Jeg tenker det er nok for denne gang, og så skriver jeg resten ferdig om noen dager. Håper dette var ok lesning, selv om det muligens ikke er allverdens med strategisk input. Kom gjerne med kommentarer, og takk for at du leste!

--Sveinung