Test subjects: Sveinung Bjørnerud, Andreas Nordahl, Espen Nordahl, Mats Ellingsen.
Date: 9-13 July, 2016
Location: Prague, Czech Republic

Det finnes to hovedteorier hva gjelder streaks, altså lengre perioder med hell eller uhell, i Magic: The Gathering. Den første tilhører Michael «Mike» Flores; denne hevder at hvis man først er heldig, er sannsynligheten stor for at man fortsetter å være heldig. Det motstridende tankesettet er selvsagt grunnlagt av vår egen Steinar Nerhus, og går ut på at man «bruker opp flaks»; eksempelvis kan man ikke regne med å trekke noe bra på en turnering som etterfølger et fly man bare rakk fordi det ble forsinket. Vi var litt usikre på hvilken av disse teoriene som er sanne, altså hadde man ikke annet valg enn å ta i bruk den vitenskapelige metoden for å finne dette ut en gang for alle.

Nok internhumor for nå? Fullt forståelig. La oss snakke om formater og bakgrunn og alt slikt folk forventer å se når de leser en turneringsrapport. Jeg hadde spilt Legacy litt innimellom mens jeg bodde i Trondheim; 10-proxy-turneringene de hadde (har?) der gjorde det forholdsvis lett for oss å spille tett opp til det vi hadde lyst til. Jeg spilte stort sett Stoneforge- og Counterbalance-decker, og da Miracles kom ut i 2012, spilte jeg det i en turnering eller to. Siden flyttet jeg til Oslo-området, og spilte ikke noe Legacy igjen før Even Lindell Heggø lagde det som da het Østlandsserien, en serie med Legacyturneringer på forskjellige steder i området her, og med en invitational-turnering til slutt med gode premier. Dette låt interessant nok til at jeg tok en kikk på Legacy-lister for å sette sammen noe jeg kunne spille med, og da jeg oppdaget at en av deckene hadde fire kopier av Ancestral Vision, ett av mine absolutte favorittkort, var jeg pent nødt til å spille det. Velkommen til Shardless BUG!

Shardless BUG er altså et deck i Legacy oppkalt etter Shardless Agent, og til en viss grad er decken bygd rundt dette kortet; man spiller for eksempel ingen billige counterspells eller lignende som ville vært dårlige å treffe med Agenten. Man spiller derimot Ancestral Vision, siden det pussig nok er brukbart å betale tre mana for å lage en 2/2 og trekke tre kort; dette kan man sette opp med Brainstorm, men man kan også ganske enkelt suspende Vision tur én og være rimelig fornøyd med tingenes tilstand. Shardless BUG regnes som en midrange-deck og er ikke helt ulik Jund, men jeg vil nok hevde at jeg spiller decken mer som en control sådan; jeg spiller generelt ytterst konservativt, og tar kontrollrollen i stort sett alle matchups, selv mot Miracles. Noe som gjør decken så interessant er at det er så mange forskjellige måter å spille på; når jeg ser diverse ChannelFireball-spillere og slikt lage videoer som involverer Shardless BUG, spiller de helt annerledes enn slik jeg gjør, uten at jeg vil gjøre bastante konklusjoner om hvem det er som faktisk spiller riktig. Magic er et vrient spill.

Men vi fant altså ut at vi ville ta turen til Praha for denne Grand Prixen. Praha er en fin by, og det var på et tidspunkt som passet oss bra. Vi er en tett liten gruppe på fire som har dratt på turneringer sammen i en årrekke, og den tradisjonen er det verdt å opprettholde, selv om ingen av oss kanskje tar Magic fullt så seriøst lenger. Ingen av oss hadde heller noen byes, da vi ikke spiller så skrekkelig mye, og de turneringene vi faktisk spiller har ofte vært usanksjonerte. Men så er heller ikke turneringen det viktigste med en slik tur; det er kanskje mest et påskudd for å få seg litt ferie, prate og spise god mat, og det jo mange gamle kjenninger man treffer på slike turneringer. Og så er det naturligvis stas å spille litt Magic, særlig når det går bra, men det er ikke noen som begynner å grine om det ikke gjør det. Selv tror jeg jeg har et brukbart realistisk forhold til egne evner.

Vi dro ned onsdag kveld, og brukte torsdagen på litt sightseeing og være på ferie. Det er nå streak theory kommer inn i bildet igjen, for jeg må introdusere dere til noe som er kjent som the credit card game. Mange av dere vet sikkert hva dette er for noe, men for dere som ikke gjør det, kan jeg informere om at det ganske enkelt er at etter et måltid (eller lignende) samles bankkortene til alle som var med inn, og ett av dem trekkes tilfeldig ut. Eieren av dette kortet må betale for alle sammen. Fordelen med dette er at det blir mindre styr for å finne ut hvem som har betalt hva; ulempen er at det kan bli mye penger på en person om det er en stor regning, og på grunn av det er jeg bare med dersom totalen er på tusen kroner eller mindre. Jeg er helt innforstått med at forventningsverdien er helt lik om man er med på the credit card game eller ikke, men å kjøre på en blemme på ti tusen spenn er ikke alltid like gøy, og jeg ender også opp med å synes synd på den som sitter igjen med hele greia. Litt irrasjonelt, men det får vi tåle. Uansett: Tsjekkia er et billig land, og regningene kommer dermed stort sett alltid på under tusenlappen når vi er fire som spiser; altså var jeg med. Følgelig tapte jeg alle de fire første credit card gamene, til de andres store fryd. Dagen etter er det fredag (med GPTer på siten), og her er det viktig hvilken teori det er som faktisk passer til hvordan universet i virkeligheten fungerer: dersom Flores har rett, bør jeg bare fortsette å tape, men om Steinar vet den sanne veien, har jeg brukt opp all min uflaks og bør knuse alt i min vei!

Vi tok turen opp til Letnany nordøst for Praha på fredag i ti-elleve-tida; det var på dette relativt øde og forlatte stedet at turneringen ble avholdt. Antagelig en del billigere enn hallen de brukte tidligere. Greit nok. Jeg ble med i en GPT før de andre slik at vi slapp å risikere å slå hverandre ut, og dette var listen jeg brukte:



Jeg økte antall land for å få plass til fire Wasteland og to basics. Wastelands virket godt plassert; de er skikkelig bra mot Eldrazi, mot diverse mildt landbaserte decker som 4C Loam og decker som vil slå med Marit Lage. Et par basics er helt kritiske i en del matchups som Burn og UR Delver (Price of Progress er et kort!), for ikke å snakke om mot Miracles og Painter, der Blood Moon ellers kan være game over der og da. Mot Delver og andre Wasteland-decker er det også veldig betryggende å kunne finne en basic; dersom de går tur én Delver on the play og du har Deathrite Shaman og Abrupt Decay, er den eneste måten å forsikre deg om å kunne spille både Shaman og Decay i tide å finne en basic med en gang. Ellers liker jeg å ha mange Strixer mot Eldrazi, Delver og Miracles (først og fremst), så jeg spilte tre main; og jeg spilte flere Jacer enn de fleste, siden det passer godt med hvordan jeg vanligvis opererer med Shardless BUG – jeg liker som sagt å ta kontrollrollen.

I første runde møtte jeg mirrormatchen. Det er vanligvis ganske stor fordel til den mer erfarne spilleren, og jeg vant veldig lett. I game to spilte han en Shardless Agent som traff Surgical Extraction, et kort som ikke er i nærheten av å være spillbart i mirrormatchen. Han fikk exilet en Liliana fra graveyarden min (den eneste jeg hadde igjen, da jeg boardet ut den ene) og sett på hånda mi, og så døde han ikke lenge etterpå til sinte Tarmogoyfer og andre kryp. Neste vant jeg mot Storm – en god matchup mot en gjennomsnittlig Stormspiller, og antagelig en dårlig matchup mot en veldig flink Stormspiller. Jeg er ikke helt sikker på hvor min motstander landet på denne skalaen, men Null Rod tok knekken på ham i tredje gamet; han hadde gått av med Ad Nauseam, men sto i ett liv og kunne ikke fetche rød mana for Past in Flames, og Lotus Petals og Lion's Eye Diamonds virket ikke. Tredje match var mot Eldrazi. Dette er en latterlig lett matchup, siden alle våre kort slåss veldig godt mot alle deres (Tarmogoyf, Strix, Liliana, Wasteland etc. etc.), og etter board ga han seg tur tre eller noe til min Life from the Loam. Semifinalen var en annen mirrormatch som også gikk ganske glatt; det var en rimelig enkel 2-0-seier.

Finalen i GPTen var noe ganske annet. Jeg spilte mot Merfolk, og etter å ha lett vunnet første spill, tapte jeg det andre etter å ha trukket mye luft og land. Tredje spill gikk likedan; jeg satt med tre-fire land og et par Ancestral Vision på hånda mens motstanderen min gjøv løs med en True-Name Nemesis utstyrt med Umezawa’s Jitte. Viktig her er at motstanderen min velger å spare på Jitte-counterne i stedet for å gjøre noen ekstra skade, og overraskende nok resolvet min Ancestral Vision som unsuspendet et par turer senere. Jeg tenkte at siden han spilte så konservativt med Jitte var det sannsynlig at han hadde Force eller noe til Vision, men nei. Jeg trakk både en og to Abrupt Decays, og brukte en til å peke på Jitten hans. Han fjerner alle counterne for å drepe en av de to Tarmogoyfene jeg har i bordet, men jeg bruker den andre Decayen i respons på en Silvergill Adept for å legge til en ekstra korttype i graven, som gjør at Goyf overlever. Tre-fire intense turer senere overlever jeg på ett helt liv siden jeg valgte å la være å bruke fetchlandene jeg hadde i bordet, og slår ham i hjel med en trio med Tarmogoyfer. Jeg var temmelig sikker på at jeg hadde tapt det spillet, men slik gikk det ikke, og jeg fikk med meg et par byes inn i hovedturneringen. Det var selvsagt morsomt.

Det gikk ikke like bra med de andre, men det betyr vel bare at de har brukt opp uflaksen? Eller? Det er ennå uvisst. Jeg gjorde et par små endringer på decken – jeg tok ut Disfigure nummer tre for en Duress nummer to. Thoughtseize og Duress er vanligvis omtrent det samme i de fleste matchups, men mot enkelte er det mye bedre med Duress, da i hovedsak Burn og UR Delver. Jeg tok også ut en Toxic Deluge for en Golgari Charm. De gjør ofte samme nytten, og to mana i stedet for tre er en hel verden. I tillegg kan Charm ta knekken på irriterende ting som Sneak Attack og Sylvan Library, som på ingen måte er irrelevant. GP time!

Etter to byes var første motstander en spanjol med nok en Shardless-deck. Igjen følte jeg at jeg hadde forsprang på erfaring, og grindet ham ut begge spillene ganske lett. Etter tips fra en annen Shardlesspiller, Jørgen Gjærum, som jeg tapte til i finalen i invitational-turneringen i Østlandsserien, er planen å beholde et par Forces i mirrormatchen, og heller kvitte seg med alt av discard først. Jeg fikk countret hans Jace mens min forble ubesudlet, og mer skal gjerne ikke til. Fjerde runde var mot en ny Merfolk-spiller, og denne gangen trakk jeg bra. Jeg hadde Creeping Tar Pit i game én, så jeg fetchet bare etter basics og Bayous for å unngå å ha islands i bordet, og Tarmogoyf er noen numre større enn Cursecatcher og kompani, viser det seg. Game to var likedan; siden jeg hadde to Deathrites kunne jeg hente to basics for å spille rundt både islandwalkers og Back to Basics. Han hadde begge deler, men ingen av delene gjorde noe. Det føltes bra.

Runde fem og seks var begge mot Storm. I den første gikk motstanderen min av i tredje spill med Ad Nauseam i respons til Thoughtseize. Han trakk masse kort, men jeg tok hans Tendrils og exilet den med Deathrite, og dermed klarte han ikke vinne med Past in Flames tross masse ritualer og greier. Det gikk også til spill nummer tre mot den andre Stormspilleren, hvor jeg holder en ytterst interessant hånd on the draw etter å ha grublet litt: Wasteland, Force of Will, Ancestral Vision, Duress, Deathrite Shaman, Nihil Spellbomb, Grafdigger's Cage. Det er mye som kan gå galt her, men det er en ekstremt sterk hånd mot Storm om jeg bare trekker et farget land i løpet av et par-tre turer. Jeg får laget en Bayou tur to; Liliana dukket siden opp for å fjerne hans Xantid Swarm, og ting gikk veldig greit.


Kilde: magicprotour på Twitter

På 6-0 fikk jeg en feature match mot Thomas Enevoldsen. Enevoldsen vant en Legacy-GP for noen år tilbake, og er en meget dreven pilot av Death and Taxes, og jeg ble slått 2-0. Matchen kan ses her. Jeg føler at begge spillene var vinnbare, jeg vet bare ikke helt hvordan. Det var kanskje et greit eksempel på en match hvor ingen dummet seg ut eller noe, men den ene spilleren fikk klemt ut de ekstra prosentene som skulle til for å komme foran.

I runde åtte er jeg heldig nok til å bli pairet mot Eldrazi, så jeg vinner veldig lett. Siste runde blir jeg derimot straffet med å møte Sneak and Show, som sannsynligvis er min nest dårligste matchup (etter Lands) blant alle relevante decker. Det var attpåtil mot en nordmann, Ola Martinsen. Det var tydelig at hans stressnivå var vesentlig lavere da han fikk spille mot en landsmann om retten til å være 8-1 etter første dag, men hans gode humør ble litt forrædersk da han kom til å forsnakke seg; han snakket om en game der han ikke så noen land i noen av hendene sine, og endte opp med å holde Emrakul og Ponder på to kort. Vel, han visste hva jeg spilte, så da var vi vel på lik linje, heh. Det var en trivelig match selv om det ikke gikk min vei – jeg tok i det tredje spillet en Emrakul med Vendilion Clique mens han hadde Sneak Attack i bordet, men han trakk en Griselbrand med en gang, og vant dermed i praksis spillet med det samme. Hadde jeg bare fått én tur til, hadde ting gått fint, for jeg hadde en Golgari Charm til Sneak Attack. Sånn kan det gå!

Ny dag, nye muligheter, og i runde ti møtte jeg en østerriker ved navn Immanuel Gerschenson. Ikke nødvendigvis noe veldig kjent navn, men han vant to GPer i fjor. Han spiller UR Delver, kanskje den mest slitsomme Delverdecken for Shardless da den har veldig mye reach, inkludert den alltid skumle Price of Progress. Men ting går veldig greit i begge spillene. Jeg planter Hymner i ansiktet hans og Abrupt Decayer i gubbene hans, en god oppskrift på seier. Nestemann var lagkameraten hans, Oliver Polak-Rottmann; han spilte Infect. Dette er en brukbar matchup, men på ingen måte fantastisk, siden den kan angripe fra overraskende mange vinkler. Heldigvis har jeg fire Wastelands for å stoppe Inkmoth Nexus, som vanligvis er det skumleste kortet, og igjen finner jeg ut at det er fordelaktig om han ikke har noen hånd å jobbe med, så jeg lar ham kjenne på et par Hymns. 2-0.

Jeg er tilbake i feature match-området i runde tolv; motstanderen er en kar som har dratt helt fra Sibir for å spille litt Legacy. Miracles er alltid interessant å spille mot, og ingen kan noen gang bli enige om hvilken deck som er foran. Selv føler jeg at min plan om å ta kontrollrollen gir meg overtaket, i alle fall om de bare har et par Jacer (Espen og Andreas spiller begge fire i sine lister), og slik gikk det også i denne matchen. En Hymn mykner ham opp i game én, vi slåss om Jacer, jeg kommer ut på toppen takket være permission og Creeping Tar Pit, og mer skal gjerne ikke til. Game to tok en million år siden jeg har boardet ut nesten alle truslene mine, men det gjør ikke noe. Jeg vreder bordet hans med Toxic Deluge, countrer Jacene hans og Abrupt Decayer Mentorene hans, og de resterende gubbene mine gjør de siste skadene mens jeg har omtrent sju kort igjen i decken.

Neste match er på kamera (omtrent herfra) mot UR Delver. Jeg var sikker på at jeg skulle tape første game, men slik gikk det ei. Deathrite Shaman ga akkurat den life gainen jeg trengte, og Jace tok bort et par Chain Lightnings fra toppen av decken hans. Kommentatorene nevner at de ville ha lagt den være slik at han måtte bruke fetchlandet, men det er ikke noe jeg følte jeg kunne risikere. Det er ikke alle som automatisk fetcher om motstanderen legger kortet tilbake på topp. Turen etterpå bruker jeg Wasteland på hans fetchland, et litt uvanlig spill, men vesentlig i situasjonen hvor jeg bare måtte sørge for at han ikke trakk et burnspell fra toppen. I det andre spillet greier jeg ikke trekke land, men i det tredje lager jeg et tarmtroll, knepper dyra hans og Hymner bort hånda hans, og vinner forholdsvis greit.

Nok en feature match følger, denne gangen mot Valentin Mackl. Mental high five da han går tur én Ancient Tomb inn i Chalice of the Void; riktignok har jeg et par one-drops på hånda, men jeg spiller mot Eldrazi, så da gjør det ikke noe. Jeg waster hans Tomb; han følger opp med Hangarback Walker, som er en overraskelse. Han er tydeligvis Eldrazi likevel, så selv om Walker virker god i matchupen, er det lite han kan gjøre. Tarmogoyf og vennene hans drar i land spillet veldig fort. Game to var på kamera (her), og det var ikke i nærheten av å være i nærheten. Han har lite land mens jeg har en solid draw med alt jeg trenger, inkludert Life from the Loam.

Det som skjedde neste runde ble jo litt snakkis. Jeg hadde best tiebreakers av alle på 12-2, men det så likevel ikke ut til at jeg kunne drawe inn i topp 8; det ville være 50/50 om jeg kom inn eller ikke, avhengig av om en 35-poenger vant mot en 34-poenger. Så jeg spilte. Uheldigvis spilte motstanderen min Sneak and Show, og jeg får bank i game én etter en intens colorscrew. Det neste spillet tok jeg, og mens vi stokket for game tre spurte jeg om han ville ta en draw. Han var alt 13-1 og inne, så han tenkte seg om litt før han aksepterte. Min logikk er at jeg har veldig dårlig matchup mot Sneak and Show, særlig on the draw; jeg tror kanskje 30 % i det spillet ville vært realistisk. Samtidig ble to av mine konkurrenter på 12-2 pairet opp og måtte spille. Om noen av de taper (eller drawer), er jeg antagelig inne. Totalt sett er sannsynligheten en hel del større for at jeg kommer inn med en ID enn om jeg prøver å spille det siste spillet mot Sneak and Show. Jeg tror det var en riktig avgjørelse, men det endte jo opp med å ikke gå. Begge som ble pairet opp vant, og 35-poengeren vant, så jeg endte opp på niendeplass.

Nå har tydeligvis de fleste trodd at jeg måtte bli helt knust av dette – å være så nære, men likevel misse. Etter å ha tatt en intentional draw rett ut av topp 8. Men det ble jeg ikke. Jeg visste hva jeg gjorde og hvilken risiko det innebar; hva mer er, er ikke det å gjøre det bra i diverse Magicturneringer lenger en viktig del av livet mitt. Det er naturligvis stas å gå topp 8 i Grand Prixer og slikt (som bevis kan jeg henvise til topp 8-profilbilder fra GP Paris ‘11 og GP Lisboa ’12), men det er ikke så farlig å misse. Jeg har ikke noen enorm trang til å spille på Pro Touren igjen; nå for tiden er jeg bare en hobbyspiller og mangler totalt ambisjoner. Dessuten følte jeg at jeg stort sett spilte greit og tok fornuftige valg, og da er det begrenset hvor sur jeg kan være på meg selv og på verden. Det var artig å spille en GP igjen, jeg er fornøyd med resultatet (jeg hadde ærlig talt ikke forventet å gjøre det så veldig bra), og det hadde vært en flott tur med gode venner uansett. Så jeg er da strålende fornøyd!

Jeg tror også vi kan konkludere hvem det er som har rett av Flores og Steinar – det er naturligvis Steinar. Jeg brukte opp all uflaksen min på å tape masse credit card games før turneringen, og deretter vant jeg 17 av 19 matcher jeg spilte i GPTen/GPen, og mullet ikke til fem (eller mindre) en eneste gang. Så det du bør ta med deg mer enn noe annet er helt klart at hvis du føler du har masse uflaks i forkant av noe som helst, kommer du til å ha masse flaks siden (eller motsatt). Uh, science!

Random:

• Mats vant en game ved å si Plains med Pithing Needle.
• En ordentlig gluping stjal en perm av en dealer med kort verdt €150 (altså per kort) og kom unna med det. Helt til neste dag - overvåkingskameraene hadde sett ham, og da han kom tilbake for å spille side events, ble han pågrepet.
• En av motstanderne til Mats i GPen spilte Ponder, men ville ikke ha de tre øverste kortene. Han stakk dem inn i tre forskjellige steder i decken sin, og trakk dermed et kort. Da Mats spurte hva i all verden det var som akkurat skjedde, forklarte motstanderen at han mente det var "tilfeldig nok".

Takk for nå!