Så la oss gå ca en måned tilbake i tid. Etter rotasjonen av standard så var det spennende å se hvilke decker som skulle dukke opp, så jeg fulgte nøye med på diverse SCG events og sånt. Og i top 8 under SCG Open New Jersey så jeg decken jeg var 100% sikker jeg ville spille: Mardu Midrange. Decken spilte masse kule dudes, kule interactions mellom tokens og butcher samt tøffe removals. Som en midrangespiller med favorittdecks som Jund og MonoBlack Vampires så skrek denne decken awesomeness, og jeg startet å samle kort.

Så da var vi der: GP Stockholm. Fredagen ble da brukt til å spille mine første matcher med decken, ettersom jeg hadde maks 10 matcher totalt under beltet denne sesongen. Oops. Så det var på tide å bli kjent med decken. Ettersom vi ankom sent på fredagen, rakk jeg kun én trial. Denne trialen gikk 1-1, tap til UB. Jeg hadde kanskje ikke spilt så mye standard, men jeg hadde lest meg opp på matchups og decks. Teorien i boks, og null praksis. Etter et par endringer i decken (kun 1 drage, men to fugler, noen endringer i sideboard for å kunne gå kontroll-ish når det trengtes) følte jeg meg så klar for Main Eventen som jeg kunne bli, med tanke på hvor lite Magic jeg hadde spilt med decken. Klarer jeg dag to? Tviler, men jeg har det iallefall artig mens jeg er her. Så her kommer lista jeg endte opp med:



Onto the tournament!

Dag 1
Vi startet dagen mot en RW MAC deck som klarte å outgrinde meg game 1. Land til meg, og dudes til han. Sure, game 2. Ettersom jeg visste at han kunne gå midrange eller kontroll, så sidet jeg mot creatures og midrange/aggro builden. Womp, womp, der var kontroll. Masse removal er dårlig mot lite creatures. 0-1, dette blir en god turnering.

Match 2 var mot Sultai Kontroll. Så aldri noen whip her, men antar det ikke var den decken. Ikke mye motstand her, så da var vi 1-1. Deretter fulgte et par Abzandecker, en mirror i form av interractions mellom Tymaret og Bloodsoaked Champion, og enda en Abzan. Med det var resultatet 5-1. This is going better than expected

Match 7 var da mot min største fiende: Mono Rød Jeg visste dette var en tøff matchup, men jeg hadde masse tokens å kunne blokke med til jeg får tatt over spillet. Men såklart skjedde jo ikke dette game 1. Så det var ganske stress under game 2. Etter sideboard sitter jeg da med Magma Spray, Nyx-Fleeces og Angers. Så om jeg klarer å få litt kontroll, så skal nok dette gå bra. Til informasjon så tar jeg da ut Rabblemasters, en drage og Sarkhan, ettersom de gjør alt for lite i matchupen. Rabblemaster blir nødt til å trade runde ¾, mens dragen og Sarkhan er for trege. Burde kanskje også sidet ut Wingmates for Banishing Light, men jeg tenkte kanskje jeg kunne klare å gaine noen liv med dem. Så game 2 var i gang, og jeg så kun Magma Sprays fra sideboardet, men siden den var i starthånda, så var jeg fornøyd. Etter mye grinding og masse removals klarte jeg å ta kontroll over spillet, og vi var 1-1. Så det å være on the draw mot RDW virket virkelig ikke bra. Men det er lov å ha flaks. Motstanderen min mullet til 5, og etter en 2-3 removals var han tom for gass. Butcher to the rescue, 6-1.

Så ettersom jeg nå faktisk hadde sjangsen til å gå dag 2, så skjønte jeg at det var på tide å ta seg sammen. Men jeg hadde nå slått RDW, og da burde da resten av dagen gå greit. Eller? Match 8: RDW. Igjen. Etter forrige matchen så skjønte jeg nå sånn ca hva jeg skulle gjøre, hva som må dø først osv. Så jeg tok første game. Sidet det samme, men fant ut at fuglen var for treg, og sidet inn Lights. Men trakk ingen sideboardkort i starthånda. Men jeg hadde 4 Hordeling Outbursts, så det var mulig dette kunne gå bra. Men etter jeg spilte den andre, spilte motstanderen Scouring Sands. Dette kortet hadde jeg aldri sett før, eller iallefall så husket jeg ikke at dette var et kort. Så etter å bli blåst ut av en mengde sand, var vi nå 1-1. Igjen. Jeg kjente jeg fortsatt ikke var veldig stor fan av matchupen, men var igjen on the play. Og igjen var det lov å ha flaks. Motstanderen mullet til 5, og når jeg har mer gass så går det min retning. 7-1, og låst til dag 2. Siste runden var mot en artig franskman med Abzan, og etter utallige charm-puns var jeg nå 8-1. Best. Day. Ever.

Dag 2
Så da var det dag to. Sist jeg satt på dag to var med Jund i Warzawa, og den decken føltes bedre. Men ikke like artig. Men jeg satt nå ovenfor 6 matcher til med denne decken, og målet var da top64 for iallefall å gjøre det bedre enn sist. Og det føltes bra da første matchen min var mot Abzan. Det betyr 9-1.

Dermed var det videre mot Temur-decken som var featuret siste runde før top8. Gordon Anderson, typen som spilte sin første GP og egentlig bare var kjempe casual, spilte med en deck han hadde kastet sammen de siste dagene, og likevel var dag 2. Så det var en rolig og morsom match som endte i min favør. Det hjalp altså å sitte på utallelige removals mot masse monstre. 10-1, alle seiere videre betyr penger. Sweet.

Så ti seiere på rad, dette virker jo ganske bra. Så da jeg møtte Einar Baldvinsson følte jeg at jeg faktisk kan ha en sjangs til å gjøre det ganske bra. Smack, atter en temur deck, men denne var mer sinna. Igjen, jeg sitter gjerne å prater skit med de jeg spiller med om de og er i godt humør, så det var helt greit. Jeg visste nå at jeg måtte vinne tre på rad for å gå top 8, noe som er helt sykt bra gjort. Iallefall med tanke på at jeg ikke hadde spilt denne decken at all egentlig. Men ja, 10-2.

Deretter var det atter en Abzan match, etterfulgt av Jeskai aggro. Jeskai-spilleren floddet game 1, og alle threats ble drept game 2. 12-2, omg, kan jeg gå top 8? Så det var virkelig ingen overraskelse at jeg ble plassert i featurematch, ettersom jeg mest sannsynlig ikke kunne drawe inn. På starten av turneringen så fleipet jeg med mine felles trøndere om at om jeg skulle spille under kamera, så skulle det være mot RDW. Og jeg kom til å bli most. Jokes aside, det var det som skjedde. Flaks-bøtta var tom, og det var min tur til å betale. Mulligan til 5 game 1, lite motstand. Game to mullet jeg til 6 med 1. land, en sau, magmaspray og to Seekers med en Lightning Strike. Jeg visste jeg burde kaste denne også, men OM jeg klarte å trekke et land til, så kunne jeg kjøre langt. Første gubben han spilte ble stekt, og med fingre krysset trakk jeg mitt første kort. Butcher. Damn. Motstanderen min spilte gass, og det var min tur igjen. Land, yes! Sau og go. Planen var nå å la han enchante den ene duden og så drepe den. Men da han spilte mer spells og fikk prowessa en del, skjønte jeg fort at dette ikke kunne gå. En død sau og seeker senere, og håndkledet var kastet inn. 12-3, og top 16.

All in all var jeg veldig fornøyd med decken og hvordan helgen gikk. Og hvordan kan jeg ikke være det? Top 16 er en stor prestasjon, og min beste i min magickarriere. Jeg følte at Standard, som jeg opplevde det, var veldig midrangy. Og de som ikke spilte midrange spilte aggro. Som sagt, jeg møtte ingen Sidisi-Whip decks, og burde kanskje være glad for det. Crackling Doom er ganske dårlig mot en arme med bier. Anger er ganske bra da, men igjen, det var kun 2 i sideboardet. Om jeg skulle gjort noe annerledes så hadde det kanskje vært å spilt med decken mer, men jeg hadde ingen store ambisjoner denne GP’en. Jeg liker standard, og har det alltid artig når jeg spiller standard. Noe jeg har gjort hver sesong de siste 5 årene.

Final thought: Mardu var artig å spille, har god matchup mot Abzan (som er den store decken alle spilte, enten aggro eller midrange) og spilte favorittwalkeren min: Sarkhan. Anbefaler decken til alle som liker å spille synergetiske kort med masse removal. Det var som å spille Jund. Jund er gøy. Dermed er Mardu gøy.